Synk ned i mørket; gå i kjelleren. Kan vold og lidelse kombineres med fengende dans? Koreograf Jo Strømgren gjør nettopp dette.

En kvinne trer inn i et likhus. Foran henne ligger en livløs kropp. Hun undersøker den. I etasjen over skrattes det med lystige mannsstemmer. Så rykker det i en arm. Den døde våkner, og dansen er i gang.

Kjelleren er på ett plan en delirisk hyllest til de millioner av kvinner gjennom historien som har blitt dømt til en skjebne med tidlig død og glemsel, skyldig i ikke noe annet enn å være kvinner. På et annet plan er forestillingen en forvirrende fabel om reinkarnasjon. Hvis vi våkner fra døden som noen andre, er vi i stand til å representere den personen fullt ut, eller lar vi oss bare forvirre av merkelige antrekk? Mens mennene fortsetter festen i etasjen over, søker de fire kvinnene etter en logikk i deres nye virkelighet. Eller mangfoldige virkeligheter.

Kjelleren er en uavhengig oppfølger av Loftet (2022) hvor temaet var kjærlighet mellom kvinner. Denne gangen handler det om kjærlighet til kvinner som for lengst er døde og glemt for verden. Vissheten om deres lidelser har derimot gitt dem evig liv. Kanskje kan de også minne oss om hvor patriarkalsk verden fremdeles er.

Kjærlighet mellom kvinner er et underrepresentert tema i norsk scenekunst, og selv om tematikken ikke oppleves oppsiktsvekkende eller farlig her i Norge, er den viktig å løfte frem. Det er av stor betydning både for samfunnet generelt og enkeltindividet.

Jo Strømgren er blant de mest profilerte og mangfoldige koreografene i Norge, med en karriere som strekker seg over tretti år og mer enn 200 egenskapte forestillinger. Siden 2012 har han vært huskoreograf ved Nasjonalballetten.